Ola Eriksen

Hjertelig takk for alle kondolanser, blomster, telefoner og andre henvendelser vi har fått i anledning av Olas bortgang. Gaven til Kreftsaken ble kr 38 000.

Minnetale i Olas begravelse 14. april 2023 Ola kom til verden på Aker sykehus 1. juli 1960 med Arne som storebror. Tre år senere var søskenflokken komplett med lillesøster Ellen. Mor Vesla og far Goggen bodde på Grorud der Goggen drev bokhandel. Først i huset de bygde på Kalbakken, og senere i Grorud Senter. De drev bokhandelen sammen de første årene, men etter hvert tok Vesla seg av hus og hjem og passet barna. Da Ola var 7 år flyttet familien til atriumhus i Ammerudgrenda, og i 1975 til nybygd hus i Ammerudskogen. Ola gikk på naturfaglinjen på Val gymnas. Der lærte han at Hestehov heter Tussilago Farfara på latin, og det har han også indoktrinert oss. Så når dere heretter ser en hestehov håper jeg at også dere tenker på Ola. Ola hadde vurdert å bli ingeniør, men fant ut at det var et langt studium, og at BI og revisorstudiet passet bedre. Så lenge jeg har kjent Ola har han elsket maskiner og verktøy. Hans parole var at om noe kunne gjøres maskinelt, ja så måtte det gjøres maskinelt! Trengte han noe kjøpte han det! Det er ikke mange revisorer som har 5 motorsager, jordfreser, hoppetusse, snøfreser, verktøy av alle slag fra driller, sager, slipemaskiner, bormaskiner, løvblåsere, kantklippere mm!! Det er ikke uten grunn at han fikk tilnavnet «motorOla» Ola var som jeg utdannet revisor, og våre veier krysset hverandre da vi begge deltok på generalforsamling i registrerte revisors forening i 1992. Disse generalforsamlingene ble holdt på ulike steder i Norge, og dette året var den på Hotell Ullensvang i Lofthus i Hardanger. Været var fantastisk med sol fra skyfri himmel, hvit fruktblomstring, blå fjord og snø på toppene. Det var arrangement av både faglig og sosial art, og revisorkollega Trond Kvale fra Moss sa til meg: Sidsel, du må hilse på Ola, det er en kjekk gutt! Resten av oppholdet i Hardanger var vi mye sammen, og på dagen for generalforsamling ga vi fullmakt til Trond slik at vi kunne gjøre heldagstur i min lille røde Mazda 121 til sommerskisenteret på Jondalsbreen. På lørdag kveld var det festmiddag og både Torill og jeg hadde på oss Østfoldbunader, noe som viste seg å bli veldig varmt i den store salen vi satt i. Ola var i smoking og hadde det også varmt. Da vi endelig kunne gå fra bordet løp vi ned til Hardangerfjorden og lånte en robåt. Ola i smoking rodde, og så hadde han en bunadskledd jente i hver ende! Det var vår brudeferd i Hardanger som ble foreviget av en busslast med japanske turister som fotograferte som gale. Det tok i ikke lang tid før Ola kom på besøk til Greåker, og vi ble et par. Jeg var skilt, og Aleksander bodde mesteparten av tiden hos meg. Ola hadde hjerterom for alle, og Aleksander ble som en sønn for ham. Ola jobbet og var medeier i Erfa Revisjon som hadde kontor i Nittedal. Han pendlet i mange år, og investerte i VW minibuss slik at han kunne kjøre kollektivt med seg selv! For den gangen kunne minibusser kjøre i kollektivfeltet. Etter hvert fikk Erfa Revisjon et avdelingskontor på Greåker hos Solhøi Revisjon, før Erfa ble fisjonert og Ola medeier i Solhøi Revisjon. Siden har Ola og jeg jobbet sammen inntil han måtte gi seg på grunn av sykdom. På jobben likte Ola å finne løsninger på problemstillinger og han jobbet en god del med omorganiseringer, fusjoner og fisjoner. I faglige spørsmål var han en god samtalepartner både for meg og mange andre. Jeg bodde i leid leilighet i Nye Tindlundvei da jeg traff Ola, og vi bodde der til vi flyttet inn i nytt hus i Fabelfaret 1. april 1995. Ola var revisor, men ingeniørspiren i ham var aldri langt unna. Han interesserte seg for det meste, og diskutere både det praktiske og teoretiske når det gjaldt bygging, ventilasjon, elektrisk mm. Jeg var nok litt ekstra trøtt etter at vi hadde flyttet inn, og gleden var stor da vi skjønte at jeg var gravid. Vi bestemte oss for at vi ville gifte oss før fødselen, eller «fusjonere» som vi kalte det på stammespråket. Ola tok på seg en gammel sølvfarget dress i et syntetisk stoff, brukte en rød serviett fra Peppes som lommetørkle i brystlommen og gikk til sin svigermor/min mamma Hansine og spurte om hun kunne fikse dressen; for han og Sidsel hadde tenkt å gifte seg! Jeg var veldig gravid da vi giftet oss borgerlig 1. desember 1995! Vilde ble født 13. desember så vi rakk det akkurat! Aleksander var 14 år da han ble storebror, og begge guttene mine var kjempestolte. Ola fikset datamaskiner, og han mekket biler og motorsykler. Han elsket utfordringer og fant ofte ut av feil på ventilasjonsanlegget på kontoret på Greåker lenge før servicefolkene dukket opp. Da Aleksander ble 16 år fikk han motorsykkel og motorsykkellappen. Ola øvelseskjørte med ham både sent og tidlig. Det samme gjorde han med guttene til min søster. Det var også Ola som terpet inn veitrafikkregler og øvelseskjørte med Aleksander da det var tid for å ta billappen. Ola var som en kameleon som skiftet farge med omgivelsene. Han kunne ta på seg dress og delta i de mest dannede forretningsmøter, og han kunne ta på seg kjeledress og snakke med håndverkere av alle slag. I alle år siden jeg traff Ola har han stått for innkjøp og matlaging. I mange år var han og Vilde hver lørdag på handletur til Meny i Storbyen i Sarpsborg. Det er nok Olas fortjeneste at Vilde har blitt så flink til å lage mat. Ola fikk en bok av meg der det sto at kvinnens plass er i kjøkkenet etter at maten er laget, og det var han helt enig i! Det å grille var den store favoritten, og i alle «hjem» og «feriehjem» vi har hatt måtte det være en grill. Da jeg traff ham var han med i NM i grilling der Lions Grorud stilte med lag. Han var ikke helt fornøyd med resultatet, men mente det var fordi laget som vant hadde pyntet bordet med dameundertøy. Ola delte villig av sin kunnskap om mat, og det er ikke få telefonkonsultasjoner han har gitt til nevøer og ungene sine om det. Bilmekanikeren Ola kunne masse om bil etter å ha dissekert noen i sin ungdom sammen med Arne. Han foretrakk å kjøre selv, og det er ikke få kilometer som er tilbakelagt på ferie i Norge og Europa! Etter at Ola ble dårlig og musklene i beina sviktet klarte han ikke lenger å kjøre bil. I tillegg var mengden smertestillende økende, og dermed gjorde han det best som passasjer. Da vi kjøpte ny bil 16. mai 2022 insisterte han på at bilen skulle registreres på ham, men det nærmeste han kom bilkjøring etter det var å ha bilnøkkelen i lomma. Det er ikke mange uker siden han sa at han savnet å kjøre bil. Vi har hatt mange hyggelige ferieturer sammen med svoger Arne. Det har vært turer av ulik art til Kypros, Spania, Italia, Hurtigruta langs Norskekysten mm. Vi har også hatt mange flotte turer til Hafjell der Ola har laget mat, og Arne og jeg har gått på ski. Ola har alltid vært glad i musikk, og han introduserte meg for sin musikksmak som spente fra Prima Vera til Frank Zappa, Led Zeppelin og Deep Purple. Det er ikke få luftgitarsoloer han har fremført for meg! Ola likte også godt å se på film, og både Vilde og Aleksander har «arvet» den interessen. *** Kjære Ola, du var en livsnyter som ikke alltid var snill mot kroppen din. Men du klaget aldri over at du fikk kreft og alt som fulgte i kjølvannet av det. Du fikk prostatakreft i 2018 med operasjon og stråling. Strålingen gjorde at du fikk fatigue slik at du bare klarte å arbeide 50%. Etter tre år viste det seg at strålingen hadde gitt deg senskader, og i forbindelse med utbedring av dette ble det oppdaget at du hadde en kreftsvulst i endetarmen. Du hadde store smerter når du satt, og du klarte heller ikke å ligge i en vanlig seng. I drøye halvannet år har du tilbrakt hele døgnet først i en stressless stol og senere i en katapulkstol. Fordi du ikke klarte å sitte har du stått ved middagsbordet.. Fra vi fikk beskjed 7. mai 2022 om at en operasjon verken ville fjerne smertene dine eller fjerne svulsten har Smerteklinikken på Kalnes vært ditt behandlingsalternativ. Du fikk «voksne» doser av en hel mix av smertestillende for å holde smertene i sjakk. Du fikk være hjemme i Fabelfaret helt til torsdag 16. mars da du ble hentet i ambulanse på grunn av det som viste seg å være tarmslyng. På Kalnes fikk du beskjed om at du ikke ville bli operert på grunn av langt fremskreden kreft. En ubehandlet tarmslyng er det samme som en dødsdom, men du var ikke klar for å dø ennå. Du ville ha operasjon, og sa klart at du tok ansvar for eventuelt utfall av den. Operasjonen gikk veldig bra, men du hadde fått mageinnhold i lungene dine, og det ga deg en lungebetennelse som det ikke var mulig å behandle. Vilde og Aleksander var sammen med meg da du sovnet stille inn onsdag kveld, 22. mars. Ola, du har ikke på noe tidspunkt sagt noe om hva som skulle skje når du var død, men på søndag, før operasjonen, måtte jeg stille deg de spørsmålene som jeg hadde unngått så lenge. Ville du ha begravelse? Svaret var ja. Men hvor vil du ha den? I Greåker kirke slik som svigermor Hansine hadde det. Så vi er veldig takknemlige for at vi har fått lov til å være her i dag. Ola skal etter eget ønske kremeres, og urnen skal settes i graven til Vesla og Goggen ved Grorud kirke. Kjære Ola, vår livsseilas har kommet til veis ende etter nesten 32 år. Vi samler minnene i våre hjerter med alt du har vært for oss og alt som du har lært oss. Takk for turen <3

Ola, vi var ikke bare brødre, vi var også bestevenner. Det var bare to års aldersforskjell mellom oss, så vi vokste opp med den samme venneflokken. Vi var i speideren, først som ulvunger og siden i 1. Grorud speidertropp. Du i beverpatruljen og jeg i oterpatruljen. Vi gikk begge på Grorud skole, Groruddalen ungdomsskole og Vahl gymnas, hvor du tok artium på naturfaglinjen i 1979, to år etter meg. Jeg kjørte russebilen til klassen din ved flere anledninger, en Volvo lastebil med påbygg på lasteplanet. Etter russetiden reiste du alene til USA, der du tilbrakte sommerferien hos våre slektninger i Connecticut og Boston. Høsten 1979 begynte vi i samme klasse på stud. fag, det ettårige studentfagkurset på Oslo Handelsgym, du rett fra gymnaset, mens jeg hadde jobbet et år og vært i militæret i mellomtiden. Vi hadde begge funnet ut at økonomisk utdanning var tingen. I disse årene var vi veldig mye sammen. Vi hadde felles musikksmak, mange felles venner, og vi var mye på konserter og «på byen» i likhet med ungdommer flest. Vi var på campingturer og hytteturer med venner. Jeg husker spesielt et par campingturer til Sørlandet og en hyttetur til Langesund. Det gjør sikker de andre som var med også! Høsten 1981 ble far syk, og han døde i april 1982, bare 58 år gammel. Gode råd var dyre; hva skulle vi gjøre med bokhandelen? Vi kastet oss rundt og bestemte oss for å drive den videre. Du var midt i revisorstudiet, mens jeg var akkurat ferdig med min utdanning. Dermed ble jeg bokhandler, med deg som min viktige støttespiller og medeier. Vi drev bedriften sammen, noen få år også med en filial på Furuset, fram til 2007 da vi solgte til Norli Libris. Butikken er fortsatt på Grorud senter som Norli. Ola, du var utdannet revisor, men du behersket alt du ga deg i kast med. Du var utrolig vitebegjærlig og kunnskapsrik. Interessert i alt fra tekniske ting og data til samfunnsspørsmål. På hobbybasis var du dyktig som snekker, murer, elektriker, rørlegger og ikke minst bilmekaniker. På 1980-tallet restaurerte vi 3 biler: Én Volvo PV og to stk. Volvo Duett. Vi plukket dem helt fra hverandre, byttet motorer og girkasser, satte dem sammen igjen og hellakkerte dem. Du var mekaniker og jeg var hjelpemann. Perfekt kombo. I 1987 kjøpte vi hytta ved Holmsjøen i Eidskog kommune sammen. Mor var fra Skotterud, og vi ville gjerne ha hytta som en tilknytning til hennes hjembygd. Det var mye som måtte gjøres med hytta; gulvene var pill råtne og måtte skiftes, og vi måtte ventilere ringmuren. Vi rev ut alle gulvene, la nytt bjelkelag og nye furugulv. Så la vi nytt takbelegg. Alt dette med Ola som byggmester og meg som hjelpemann, igjen en perfekt kombo. Jeg er glad for at mor også fikk mange fine somre på hytta før hun ble syk og etter hvert gikk bort i 2009. På 2000-tallet var jeg så heldig å få være med Ola, Sidsel og Vilde på mange sommerferier i ulike land i Europa, for ikke å snakke om alle turene til leiligheten på Hafjell både i påskeferier og om sommeren. Det er jeg veldig takknemlig for. Du var glad i god mat og drikke og ikke minst en kjempeflink kokk. Du disket opp med nydelige middager både til fest og til hverdags, selv etter at du ble syk. Vi feiret ofte julen sammen, senest i 2022, og du ga oss som vanlig en perfekt stekt ribbe. Ola, jeg er så glad for at jeg fikk være broren din. Du var min STORE lillebror og en klippe i livet mitt. Takk for alt, du vil alltid være en del av meg.

Takk for alt, Ola. Hvil i fred. Ellen og Lars Foss.

Du var opptatt av dine nærmeste og hadde et varmt hjerte for Markus, Martin og Ada. Hvil i fred etter en slitsom reise. Vi lyser Herrens velsignelse over ditt gode minne.

Det er mange år siden jeg traff deg sist, men husker deg godt som en god hyttenabo på Eidskogen. Hvil i fred.

Kjære Ola, det er vanskelig å akseptere at du ikke lenger er her. Jeg kommer alltid til å huske og savne deg dypt. Hvil i fred 🕯️